Mennesker er utpreget sosiale og i all hovedsak dagaktive. De klumper seg i stadig større grad sammen i byer, og det blir mer og mer vanlig å observere mennesker tidlig om morgenen og på ettermiddagen, gjerne i kø. Pga stor bestand og variasjon mellom individene, vil det også være mulig å se et og annet eksemplar utendørs selv midt på natten.

Foto: Kjartan Trana

Mennesker lever i utgangspunktet i flokk, men dette varierer mye med alder og område, feks vil mange leve alene i starten av 20-årene, særlig i de større byene. Mot slutten av livet vil også mange leve alene, men seriemonogami blir stadig vanligere. Eldre individ av arten har derfor i de siste årene hatt en tendens til å flytte sammen enten i par eller i store kolonier.

Fram til 18 – års alderen er det mest vanlig å bo med flokken man er født med, men noen lever også i andre flokker. Deretter følger gjerne en periode med leting etter egen partner og leveområde. Det nye område kan gjerne være langt fra fødestedet, og dette sikrer arten mot innavlstrusselen.

Unikt for mennesket i forhold til andre rovdyr er evnen til å dele opp familien, der barnene gjerne bor periodevis også hos hannen.

Enkelte vil kanskje hevde at det kan være en viss likhet mellom feks gaupe- , jerve- og bjørnehanner og hanner av menneskearten (i hovedsak såkalte ungkarer). Hannen kan oppsøke flere hunner for paring, men velger å bo alene. Andre vil hevde at dette også er svært vanlig blant menneskehunner, slik som det også kan være dyreriket.

Motivet til hunner antas å være å få flere til å investere ressurser i avkommet. Motivet til hannene antas å være spredning av gener, men det er tvilsomt om dette er en bevisst strategi…